Det er sannhet i reklame: Året jeg begynte å onanere (nå på Netflix) handler faktisk om hovedpersonens oppdagelse av selvstimulering. Men det året i livet hennes er kanskje ikke det du tror. Dette er en historie om en senblomster, i det minste når det gjelder seksualitet for sin egen tilfredsstillelse, og hvordan visse gleder kan overføres.
ÅRET JEG BEGYNTE Å OANERE: STREAME DET ELLER HOPPE DET?
Hovedsaken: I åpningsteksten hopper Hannah rundt i Sverige like glad som ScarJo i det vidt memed danseklipp fra Ekteskapshistorie. Den lykken stopper raskt når hun kommer hjem fra kontoret for å oppdage at arbeidsnarkomanen hennes har lagt ekteskapet hennes i grus. Som svar sier hun opp jobben i stedet for å ta en forfremmelse som vil få henne til å reise mye til internasjonale filmfestivaler. Senere flørter mannen hennes åpenlyst med en sykehussykepleier etter en scooterulykke, og når hun konfronterer ham med det, svarer han med å sparke henne ut. På tampen av hennes 40-årsdag, ikke mindre!
Etter en nedslående kamp etter parterapi, oppfordrer en venn henne til å begynne å lytte til trangene som kommer fra mellom bena hennes. Først når hun velger å «prioritere fitta» kan hun begynne å sette behovene sine på et sted som er ment å passe henne, kan Hannah begynne å trekke seg ut av sporet. Men før hun kan komme til gleden, må det være litt smerte – og klossethet.
Hvilke filmer vil den minne deg om?: Mens Hanna helt klart har hatt sex før hendelsene i filmen, som mor og alt, er det enkleste sammenligningspunktet Den 40 år gamle jomfruen gitt deres delte interesse for komisk å beskrive strevene til en senblomster. (Det er kanskje litt delt nordisk DNA med Den verste personen i verdenogså.)
Ytelse verdt å se: Katia Winter som Hanna er virkelig en flott lederdame. Hun har det lyse smilet som kan lyse opp en by, men en ekte selvutslettende egenskap som får hennes kamp til å føles mer ekte. Det er et ekte talent å føle seg både større enn livet og en av oss som hun gjør.
Minneverdig dialog: «Du er et godt eksempel på hvor slitt håret og huden din blir hvis du ikke onanerer nok,» blir Hanna fortalt på en pizzabar av en bekymret venn. «Du har fått en total fornøyelsespark, og du har kastet bort den.»
Sex og hud: Hva forventer du av en film med denne tittelen? Selvfølgelig! Mens parets første forspill stopper når Hanna nevner at hun vil ha en ny baby, er det lite slik hemning når hun blir en frigjort kvinne. Hennes første store hookup viser ikke mye action, men det er litt god humor fra hvor mye hud de viser foran familien som er vert for Hanna når de våkner. Det er nok av sex og hud her, selv om ingenting av det er så pirrende som den seksuelt ærlige tittelen kan antyde.
Vår vurdering: For en stund i starten ser det ut til at co-forfatter/regissør Erika Wasserman får tak i å få Hanna til å lide. Men den grusomme paraden av ulykke beviser bare et nødvendig onde for å gjøre henne gleden over å oppleve for eksempel orgasmer desto morsommere å se når filmens stilisering kommer ut i full kraft. Året jeg begynte å onanere har et virkelig lattermildt øyeblikk som er et ekte komisk midtpunkt, og mange andre solide vitser også.
Reisen mot en vagt definert «selvkjærlighet» kan være litt konstruert, det samme kan dens anstrengelser for å utvide betydningen av filmen utover Hannas enestående opplevelse. Når filmen begynner å takle skillet mellom hvem som åpent kan vise glede og hvem som ikke gjør det, er det spennende, men uoppfylt. Wasserman føler seg tydeligvis mer komfortabel i det personlige snarere enn det politiske, men likevel er det noe radikalt i Hannas erkjennelse at hun bare ønsker å være middelmådig som hennes store tilfredsstillelse.
Vår oppfordring: STREAM DET! Selv om det er litt til tider, Året jeg begynte å onanere gjør coital-relatert komedie rett. Humoren er sterk nok til å fremkalle en latter hjemme, noe som er en bragd. Og selv om du føler at Hannas reise for selvoppdagelse gjennom seksualitet er en du føler du har sett før, kan stjernen Katia Winter fortsatt få den til å føles forfriskende og ny nok.
Marshall Shaffer er en New York-basert frilansfilmjournalist. I tillegg til Jugo Mobile har arbeidet hans også dukket opp på Slashfilm, Slant, The Playlist og mange andre utsalgssteder. En dag snart vil alle innse hvor rett han har Spring Breakers.